Buck up - never say die

Jeg har forskanset meg inni i meg selv det siste året. ikke vært så aktiv noen steder egentlig. unnlatt å være med i diskusjoner, fått sterke søvnproblemer og hatt et generelt sett kjipt 2014. Vært redd for de gode lange samtalene som jeg før hadde. Har blitt litt redd for å åpne seg. Føles ut som de få gangene man har gjort det fullstendig, så svinner folk. Hvis det å si den fineste og godeste følelsen inni seg selv fører til at man mister en person, så er det kanskje like greit å være stille... Men jeg kan ikke tenke sånn heller, for blir man sittende her med nesen i ett hakk på tastaturet i 100 år =)

Jeg har ansvar for min egen lykke og jeg skal gjøre mitt absolutt beste for at dette året skal bli fantastisk.Være hard mot meg selv, få igang personlig disiplin og tankegang. Jeg gleder meg stort til vår,sommer og festivaler igjen. Iår tenkte jeg å reise til et helt annet sted enn Roskilde. som har vært "ferien" min i 9 år nå. vet bare ikke hvor enda, et sted det er grønt, vilt, inspirerende og vakkert. kanskje legge ut på et egent eventyr. :)

Vårt første album skal også etter planen komme ut på vårparten. DET blir stas. Kanskje det blir en liten turne også.. Som Håkan sier. Alt det beste har ikke skjedd enda.

The Day I Nearly Met Her

I saw her, in a swirling mass of people at a beautiful festival summer day. I hadn't seen her in years and my heart skipped a beat.. She was maybe 50-60 meters away, but I could clearly see it was her. she was bending towards the ground, probably tying her shoelaces. I left my friends where we sat and said "Gotta say hello to an old friend". I could see that She had gotten up and was walking away.. 5 seconds after I got up, suddenly out of nowhere a friend from my town stops me and greets me hello with a hug. Not exactly good timing, but I said hello and hugged.and explained in fast,but hopefully not a rude way that I was in a hurry, and that I had to go. Alone again I could see that she was gone, so I started to sprint. 20 seconds later I saw her again, walking down the hill. but now with a bunch of people, and a man was holding her hand. My feet stopped. My heart stopped. My feet wouldn't move. It simply wouldn't move..

And she was walking away with the spring in her steps.

All I Need.

Snublet over denne igjen, som jeg så ofte gjør. Det må være en av de beste live-opptredene som noengang har blitt gjort. Hele den innspillingen som ble gjort i "The Basement" er utrolig. Dynamikken, den deilige basslinjen, Thom's fantastiske vokal. Det er få band som gjør det bedre enn Radiohead når det gjelder dette. Jeg blir satt ut og rørt hver gang. Vanvittig bra tekst

17 Mai

Så kom 17 mai dalende over oss igjen. Denne gangen har jeg stort sett vært på jobb hele dagen, og servert kaffe og mat til Fredrikstad's befolkning. Det er så herlig å se folk i fest-antrekk, og at folk generelt er glade. :). Håper dere har hatt en fantastisk feiring!

Second Chance

Jeg er alene i leiligheten igjen. Det er veldig rart, etter den vonde tiden. det er som en ny sjanse, en ny start. Jeg kan sitte ved favoritt-plassen min ved vinduet igjen. Se på folket og himmelen, mens jeg drømmer meg bort og savner kjære folk. Har du noengang forestilt deg en person du har kjær komme gående akkurat i den gaten man ser hver eneste dag? Selv om jeg setter utrolig stor pris på de folkene som er her i  byen også. Akkurat nå daler snøen vakkert ned, og alt dette er en stor befrielse for meg. Og jeg gleder meg til fortsettelsen! 

David Bowie - Quicksand

Etter en lang tid borte fra denne bloggen, så har jeg fått litt inspirasjon til å skrive igjen. fokuset denne gangen blir å skrive om enkelte låter. mitt forhold til låtene og hva jeg husker fra første gang jeg hørte de. begynner "showet" med David Bowie - Quicksand Jeg har alltid likt David Bowie, men det var ikke før i 2010 at jeg hørte gjennom et helt album. nemlig Hunky Dory fra 1971. Jeg var hos en kamerat i Sarpsborg, og han bor kanskje på det høyeste stedet rundt kurland/lande området. Han hadde nettopp skaffet seg Hunky Dory på vinyl, og ville at jeg skulle høre den. mens han gikk i dusjen, så hørte jeg låtene flomme ut fra vinylspilleren mens jeg tittet ut av vinduet. Hvor man så skog så langt øyet kunne se. Det var spesielt siste låta fra side 1 som satt ett støkk i meg. Nemlig Quicksand. Det var bare noe ubeskrivelig vakkert med denne låten, mens man tittet ut på et hav av skog under seg. man forsvant til en annen verden for en stund der. og det minnet vil alltid stå seg når jeg hører denne låten nå. Refrenget har noen syke deilige akkorder som jeg har prøvd meg på i etterkant. uten helt å mestre de. Bowie er genial

utrolig lenge siden jeg har oppdatert her! følg meg heller på twitter. mye mer aktiv der. https://twitter.com/Riiser