det skjer, noen ganger , når jeg går i gata så lurer jeg litt på de folkene jeg ser og hvor de skal hen. hvordan det kanskje hadde være intressant til å forfølge en random person og se hva han/hun gjør. men jeg tror i realiteten hvis jeg velger meg en person å forfølge så hadde han/hun sikkert gått til jobb eller gått hjem. de kommer ut av en bil/buss/tog, går inn en bygning og kommer ikke tilbake før om mange timer. og uansett hvor mye jeg fantaserer om hvor spennende andre's liv kan være så hadde jeg kanskje blitt skuffet og innsett at de fleste har ett nokså a4 liv. hva de gjør bak huset vegger er verre å finne ut. men jeg vil ikke prøve. ^¨
livet er nesten aldri så intressant som vi vil at det skal være, eller like spennende som vi ønsker det skal være. det er lyspunkter og glimt av glede. for meg, akkurat nå så er jeg lykkelig/ulykkelig. lykkelig fordi jeg har fått jobb, og at noe gir mening. men ulykkelig pga jeg skulle ønske jeg hadde den gode følelsen jeg hadde for noen år tilbake. da virket alt så mye lettere.
jeg tror at når folk når 35, så gir fleste folk opp hvordan de trodde livet skulle være når man var 16,17,18. og man faller tilbake på ett rutinepreget liv. men det er bare noe jeg tror.
vi kan, som jeg tror jeg har gjort. klare å finne en del av tilfredshet, ja tilogmed glede i våres rutinepreget liv. så fort man kanskje forstår hvor lite verden bryr seg om oss. at man deler kjærlighet med de som er nærmest.
noe av det jeg har fått med meg er at våre familier og venner er verdifulle. for de betyr noe akkurat nå, ikke fordi vi har klart å forandre verden eller gjort en enorm prestasjon.
Tror at de aller fleste av oss lever et ganske vanlig A-4 liv.At vi ikke har de samme forventningene til livet som vi hadde når vi var 17år,har vel med at alle blir eldre og innser at vi ikke alene kan forandre verden,men holde fast på det vi har,som familie,venner og jobb.Mennesker er stort sett en kjedelig rase.
SvarSlett